Tanker etter 13. november 2015

En ung gutt går langs Boulevard Voltaire. En gate oppkalt etter en mann som var ung for svært, svært lenge siden. Francois-Marie Arouet. Filosofen, forfatteren og historikeren vi kjenner som Voltaire. En modig, ung mann som kjempet for ytringsfrihet, religionsfrihet og menneskerettigheter. Som var en av de filosofiske pilarene den franske revolusjonen hvilte på. Han var gammel da han døde. Vår unge gutt skal dø ung. Han kunne blitt 83 år som Voltaire.

Han er vakker, slik unge menn ofte er. Han kunne fått en vakker kjæreste. Eller kone. Kanskje ville han blitt en fantastisk far. Eller kanskje ikke. Uansett, det får vi aldri vite. For vår mann skal dø ung. Kanskje har han allerede en kjæreste. Eller kanskje han ikke har møtt noen ennå. Uansett, han har mennesker i livet som er glad i ham, en mor, søsken, en far. De vet ikke ennå, at de har sett ham i live for siste gang.

En ung gutt går langs Boulevard Voltaire. Han er oppspilt. Han skal møte tre kamerater. Han har planer for kvelden. Det er ikke uvanlig for en ung gutt på en fredagskveld på Boulevard Voltaire. Men han skal dø ung. Det er uvanlig. Det er vanligere i Syria. Afganistan. Somalia. Palestina. Der er det ikke helt uvanlig at unge menn dør. Dessverre. Vi kan kanskje ikke påstå at det er vanlig, og det er uansett tragisk når unge menn dør, men det er i hvert fall vanligere der enn her på Boulevard Voltaire.
For her kan unge menn — og kvinner — nyte livet. De kan le, møtes, danse, flørte, drikke vin, høre musikk. De kan gjøre det unge mennesker gjør, finner sammen, er sosiale, forelsker seg, opplever, sanser og lever livet. Det er ikke meningen at de skal dø unge. Ikke i går, ikke i morgen og egentlig burde det ikke skje denne dagen heller.

Men, en ung gutt går langs Boulevard Voltaire. Han har planer for kvelden. Han åpner dørene til konsertlokalet Bataclan. Han vet at han skal dø ung. Han er en vanlig ung mann. Eller han VAR i hvert fall en vanlig ung mann. Inntil dette øyeblikket. Et aller annet sted ble han frakoblet vanligheten, det å være et vanlig, godt menneske. Kanskje skjedde frakoblingen plutselig, eller sakte. Kanskje var det fortsatt et sted, innerst inne, som fortsatt var koblet på og som gjorde ham i tvil. Eller kanskje ikke. Uansett, det får vi aldri vite. For vår mann er overbevist om at det er nå han skal dø. Han er frakoblet fra sitt eget hjerte, og uten noe videre opphold bruker han de siste 15 minuttene av livet sitt, til å ta med seg så mange han kan inn i døden. Unge menn og kvinner. som alle kunne blitt like gamle som Voltaire. Eller eldre. Eller litt yngre. Men det var uansett ingen mening i at de skulle dø denne dagen. De skulle nyte livet, denne kvelden, dagen etter og mange dager framover. De hadde helt andre planer. Utdannelse. Familie. Barn. Gleder og sorger. Noen vil forandre verden. Noen kunne til og med blitt en ny Voltaire. Andre hadde nok med seg selv foreløpig. Alle hadde livet foran seg. Det gir ingen mening i å avslutte livet her. Det var så vidt begynt.

De kunne ikke vite at en annen ung mann, på dette stedet, på den kjente Boulevard Voltaire, oppkalt etter filosofen og møtested for unge, levende mennesker, skulle sette sin meningsløse plan ut i livet. Kanskje er det alltid meningsløst når unge mennesker dør. Ja, det tror jeg vi kan være enige om. Det er meningsløst og unødvendig. Når vi tenker over det er det vel egentlig ikke en eneste grunn som er god nok? Ikke på Boulevard Voltaire, ikke i Beirut, ikke på et russisk charterfly, ikke i Ankara og ikke i Syria, Afganistan Somalia og Palestina heller. Når var det egentlig verdt det, å sende unge mennesker inn i døden? For hvor er meningen? Har det noen gang løst verdens problemer? Er det virkelig verdt det å dø og drepe for andre menneskers skyld? Jeg tror ikke på de som sier det. Det er ikke for menneskenes skyld. Ikke for menneskehetens skyld engang. Ikke for religionen. Og slettes ikke for Gud.

En ung gutt går langs Boulevard Voltaire. Han og tre kamerater går inn i konsertlokalet Bataclan og tar med seg 87 mennesker inn i døden. Han hadde en meningsløs plan, et frakoblet hjerte, frosset til IS.


,