Løvet og blomsten

Foto: Athanasios Vryonis

- Jeg vil bort, sa løvet til blomsten, strekke meg mot himmelen, flyte med vinden, jeg vil se verden, det er for trangt her, jeg vil opp i lyset, bli beundret og sett!

Blomsten kjente på det, og der hun vaiet svakt i vinden kunne hun tydelig se for seg hvordan det ville føles, å fly høyt, å bli lagt merke til. Men noe holdt henne tilbake, bundet som hun var til jorden, uten mot og styrke til å rive seg løs.

- Jeg drar!, sa løvet, vil du ikke bli med?

- Nei takk, sa blomsten, jeg må bli her, det er her jeg hører hjemme.

Med et rykk var han løs. Han svirret et øyeblikk i luften, men fant så rytmen og seilte av sted på en mild bris.

Blomsten beundret de vågale kastene, den glitrende grønnfargen og styrken i det utfoldede bladet.

- Jeg skulle blitt med…, angret hun, og slo kornbladene beskjemmet ned.

- Se på meg! ropte løvet, Jeg lever! Det er fantastisk! Dette er livet!

Det kunne selvsagt ikke vare. Løvet kjente at han ikke lenger hadde krefter til å folde seg ut, ri på vinden. Solen brant ham som Ikaros vinger, og han kunne ikke lenger styre sin ferd. Sakte falt han, mot bakken, mot blomsten, mot jorden.

- Hun er så uendelig vakker! tenkte han idet han falt. – For noen farger! For en holdning!

- Om jeg bare var som henne…, angret han, idet de siste kreftene forlot ham og han landet ved blomstens fot.

Blomstens røtter omfavnet det visnende løvet og en tåre av dugg falt mot jorden, der det livlige løvet nå var blitt til støv.

- Jeg elsket deg!, hvisket hun, og strakk seg en ekstra centimeter mot himmelen, opp mot lyset og livet.

.