Grekernes valg

Foto: Toya Sæter

I dag 5. juli (2015) er det valg i Hellas. Mange synes det er forvirrende og sliter med å skjønne hva grekerne vil. Etter min (og mange andres) mening har norsk presse ikke gitt et riktig bilde av hva som skjer, informasjonen har dessuten vært både tendensiøs og direkte misvisende i mange tilfeller. Derfor vil jeg gjerne dele hvordan jeg ser på det, og håper det kan gi noen litt bedre innsikt i hva valget handler om.

Det handler om tillit og risiko. Tillit til EU, tillit til nåværende regjering og tillit til tidligere regjeringer. Eller mistillit. Risikoen er både økonomisk og politisk, og det er ingen klare svar på hva som vil skje, uansett hva grekerne stemmer. Man kan komme med prognoser, statistikk og historiens lærdom på begge sider, men spå om framtida kan ingen. Så da koker det uansett ned til hvem den enkelte greske velger faktisk stoler på.

Hvorfor JA 

Med et JA vil den alminnelige greker vise Europa at han og hun vil gjøre opp for seg, at de ikke er verken unnasluntrere eller en som ikke holder ord. Uavhengig av om det var riktig eller galt å legge privat gjeld over på skattebetalerne i 2010. Uavhengig av om de greske politikerne som pådro seg gjelda er korrupte kjeltringer (noen av dem sitter faktisk i fengsel), og uavhengig av om de som villig ga Hellas lån den gangen for en saftig profitt, burde visst bedre, og derfor burde ha tatt mer ansvar.

 Med et JA vil den alminnelige greker vise Europa at de ikke ønsker å være til byrde for skattebetalere i Tyskland, Portugal og Finland. De vet at det også i Europa vil være den alminnelige tysker, portugiser og finne som vil måtte betale prisen. De er skamfulle og fortvilet, og ser at de selv må ta ansvar for tidligere valg, og at de kanskje ikke fulgte med i timen, men stolte og stemte på skurker i bank, finans og politikk.

Med et JA vil den alminnelige greker være på den sikre siden. Både EU, opposisjonspolitikerne og enkelte økonomer mener at man ved å stemme NEI setter i gang en kjedereaksjon, som vil kunne ende med at Hellas vil måtte gå ut av eurosamarbeidet. Hvor reelt dette er kan man jo spørre seg om, men mange grekere tar uansett ikke sjansen. Og velger det de tror er den minst dårlige løsningen for seg, sin familie og sin nasjon.

For noen grekere handler et JA også om at de ikke tåler trynet på Tsipras. Det er rein partipolitikk. Han er sosialist, han er bråkjekk i stilen, og han har ikke oppfylt alle sine lovnader fra valget i januar. Både konservative og sentrumspolitikere vil ha han vekk fra regjeringskorridorene, og helst ut av parlamentet, fortest mulig, og dette valget er en enkel måte å få til det på.

Hvorfor NEI 

Med et NEI vil den alminnelige greker vise Europa at de har nådd tålegrensa. At prisen rett og slett er for høy. 11.000 selvmord, 50-60 % ungdomsledighet, 1/3 av greske barn under fattigdomsgrensa og et helsevesen i oppløsning. Det handler ikke om vilje til å betale, men evne.

Med et NEI ber den alminnelige greker Europa vise nåde. De ber om at bestemor på Kreta, som forsørger både barn og barnebarn, får beholde pensjonen sin. De ber om at turistnæringen og matvareproduksjon ikke blir pålagt mer moms, slik at de mister sin konkurranseevne og inntektsmulighet. Og viktigst av alt, de ber om retten til selv å bestemme hvor kuttene skal tas i eget land.

Med et NEI tenker den alminnelige greker at nå får det briste eller bære. De tar sjansen på at de kanskje møter stengte dører på mandag, både i banken og i EU. De kjemper med ryggen mot veggen, som land og folk. Store deler av greske verdier er allerede solgt ut av landet. En million grekere har reist fra landet i håp om arbeid. De beste hodene kommer sannsynligvis aldri tilbake. Den økonomiske situasjonen har ikke blitt bedre etter fem år med kutt og sparetiltak, og selv IMF mener at det ikke vil bli bedre, heller verre. Og at det til syvende og sist ikke vil være mulig å betjene gjelda uansett. Grekerne vil ha slutt på seigpiningen og mer forutsigbarhet, selv om det på kort sikt kan bli verre enn i dag.

For noen grekere handler et NEI mest om verdier. Om retten til å bestemme i eget land. Om politisk rettferdighet. Om å ikke slippe til igjen de samme politikerne som muliggjorde krisa tidlig på 2000-tallet og før det, og som forverret den (etter manges syn) i 2010. Disse politikerne ber nå folket stemme JA, noe som for mange grekere virker stikk motsatt, det er et argument for å stemme NEI. Det handler om at man fortsatt mener at Tsipras er den eneste ærlige politikeren Hellas har hatt i moderne tid, og at det han har gjort for Hellas på fem måneder er bra nok. Og viktigst av alt, at de stoler på at han er den som vil kjempe hardest i forhandlingene med EU, og slik vil kunne få til en best mulig avtale. Og igjen, de vet det ikke blir enkelt, men de velger det de tror er den minst dårlige løsningen for seg, sin familie og sin nasjon.

Hva nå? 

Det er absolutt ingen som kan gi klare svar på hva som vil skje, uansett resultat. Ingen kan spå om framtida, og den enes mening kan være like bra som en annens, ingen sitter med fasit her. Jeg tillater meg likevel å si hva jeg tror:

Dersom Hellas velger JA vil de komme tilbake til forhandlingsbordet, men med knekt rygg og lua i handa. Tsipras vil sannsynligvis skrive under en avtale som EU dikterer. Eller han fratrer og lar noen andre gjør det. Kanskje vil EU la nåde gå for rett, og kanskje vil det være bedre å overlate det hele og fulle ansvaret for Hellas' framtid til Juncker, Dijsselbloem, Merkel og de andre EU-politikerne. For den alminnelige greker vil det sannsynligvis bety mer av den samme medisinen. En medisin som fler og fler mener ikke virker, og som snarere forgifter enn helbreder. Mange mener dessuten at det med en slik utgang vil bli nye trusler om Grexit, forhandlinger og problemer, fordi Hellas ikke vil kunne klare å betale gjelda si uansett. Derfor kan man vel si at JA er en utsettelse, mer enn en løsning.

Dersom Hellas velger NEI er det først og fremst et kraftig politisk signal. Tsipras vil gå tilbake til forhandlingsbordet med litt rettere rygg. Han har sagt at han ønsker at Hellas skal forbli i eurosonen, og forutsatt at han ikke rent ut lyver, så vil det forhåpentligvis bli en avtale som både Hellas og resten Europa kan leve med. Hellas er i en underlegen posisjon, men har fortsatt noen gode kort på hånda. Det er strategisk og militært fortsatt viktig for både EU og Nato å beholde Hellas i familien. Euroens framtid er også mer usikker dersom Hellas går ut. Ikke fordi EU ikke tåler en Grexit, men fordi Spania, Portugal, Italia og Irland også vil kunne begynne å tenke i samme baner. Derfor tror jeg det er i Eurogruppens interesse, tross alt, å beholde Hellas i eurosonen. Om det er i Hellas' interesse er ikke for meg like åpenbart, for jeg ser klare fordeler med å kutte båndene, men Tsipras påstår hardnakket at det er det han ønsker, og 85% av grekerne er enig med ham i akkurat det.

Slik jeg ser det handler uansett ikke det greske valget bare om avtaler og økonomi, men det er også noen viktige veivalg som gjøres nå. Jeg er enig med de som mener valget er historisk, og at det faktisk er viktig for hele Europa, ikke bare for grekerne.

Det handler om demokrati i ordets rette forstand (folkestyre). Er det grekerne selv eller (ikke-valgte) EU-byråkrater som skal avgjøre Hellas' framtid i generasjoner framover?

Det handler om moral og rettferdighet. Er det riktig at vanlige folk skal godta arbeids- og livsvilkår som ikke hører hjemme noe sted, og aller minst i Europa? For å betale regningen fra et festbord de aldri satt ved?

Det handler om bortforklaringer. EU ønsker ikke fokus på egne dumme valg og disposisjoner. De vil ikke ta ansvar for at de lot finansnæringen løpe løpsk og at egne skattebetalere nå må ta regningen, og har gjort Hellas til en slags lynavleder. Jo mer snakk det er om grekernes utilstrekkelighet, jo mindre snakk blir det om egne feil.

Det handler om verdighet og skam. Om løgner og usannheter som europeiske politikere, media og menig mann har spredd for å sverte grekere. Men også den skammen grekerne føler over sine landsmenns svik.

Det handler om å overleve både politisk, kulturelt og økonomisk, som folk og nasjon.

Men først og fremst handler det om menneskelighet. At det finnes grenser for hva et folk skal måtte tåle. At barn ikke skal måtte gå sultne fordi banker og finansinstitusjoner skal skjermes. At kronisk syke må få medisiner, selv om tidligere politikerne stakk millioner i egen lomme. At unge grekere får et bittelite håp for framtida, kanskje til og med innenfor Hellas' grenser. Og det handler om at greske gamle får en verdig avslutning på livet, med en pensjon som er over fattigdomsgrensa.

Det er det valget i dag OGSÅ handler om.

Jeg ønsker grekerne et godt valg og håper framtida blir lys(ere), uansett hva som skjer.


.